Der barna selv får bestemme leken

LANDSKAPSARKITEKTUR: Mange forbipasserende i Iladalen park har kikket bort og lurt på hva alle trestokkene, stubbene, steinene og pinnene skal være godt for. Noen har også lagt merke til at materialene stadig blir flyttet rundt på, og at små, rare byggverk har dukket opp.

Årsaken er prosjektet Sans, grav, bygg og lek, et initiativ for å teste ut hvordan man kan lage en alternativ lekeplass, et sted som legger bedre til rette for lek på barnas premisser.

Et sted der barna som bor i nærområdet, midt i Oslo, kan sanse omgivelsene sine, grave i jorda, bygge med naturmaterialer og leke fritt. Uten voksen styring og uten de begrensninger som forhåndsdefinert lekeplassutstyr kan sette.

Det bygges stadig tettere i byen. Barn som vokser opp i urbane strøk, har ofte begrenset tilgang til natur i nærmiljøet. Lekeplasser i barnehager og parker består gjerne av katalogvarer med tydelig definerte funksjoner og lite variert bruksverdi. Det viktigste synes å være at de skal være sikre og enkle å drifte. Løse naturmaterialer er derfor som oftest fraværende.

I Iladalen testes et alternativ som har rimelige investeringer og mer oppfølging underveis.

Les også: Viser omsorg for barn og bygninger

Mer kreative i naturen

Det er stadig mer oppmerksomhet om hvor viktig natur er i byområder. Åpne bekker, trær, engarealer og variert vegetasjon gir gevinster som bedre overvannshåndtering, kjølende mikroklima og økt biologisk mangfold.

Vi vet også at natur er et godt utgangspunkt for barns lek. Den romlige variasjonen man finner i naturens topografi, vegetasjon og tilgang på løse materialer kan være et godt sted for kreativiteten. 

Varierte underlag, høyt gress, steiner, blomster og jord inviterer til utforskning og aktivitet uten voksen styring. Slike steder har stor lekeverdi.

Prosjektets mål er å lage et sted som ikke er ferdig designet, men som forandrer seg gjennom barnas bruk. Barna har selv bygget med de løse, naturlige materialene på stedet, og formet rom slik de vil ha det.

Ideen er basert på Simon Nicholsons (1972) «The Theory of Loose Parts», hvor han beskriver hvordan åpne og flyttbare elementer i et miljø skaper rom for kreativitet, utforskning og læring. 

Ifølge Nicholson har alle barn en naturlig trang til å bygge, utforske og eksperimentere, men stedene vi tilbyr barna må være tilrettelagt for dette. Der faste lekeapparater på lekeplassen tilbyr spesifikke funksjoner, tilbyr løse materialer åpne muligheter – noe som ofte gir lengre, mer variert og rikere lek.

Les også: UiT og AHO har skapt en masterutdanning i landskapsarkitektur på nivå med de beste som finnes internasjonalt

Gjenbruk av materialer

Det er Bydel Sagene som forvalter Iladalen park, og som har åpnet opp for denne uttestingen. Prosjektet ble lagt ved den gamle barneparken i Iladalen, med en liten lund med bjørketrær og gressbakke.

Parkhuset har bydelen allerede transformert til et lite nabolagshus, og er en møteplass for nærmiljøet.

Materialene ble samlet lokalt i parken og nærområdet gjennom sommersesongen. Noen trær fra en nabolagspark som skulle felles ble til stubber og stokker, mens pinner og greiner ble samlet inn etter beskjæring av trær og busker fra borettslag og skolehage. Elvestein og gatestein dukket opp under gravearbeider i parken, og restmaterialer fra byggeplassen rett ved ble til enkle konstruksjoner.

Stedet ble også tilført forskjellige kvaliteter av løsmasser som barna kan få grave i. Parsellhagen i et borettslag hadde overskudd av kompost, et lass med jord fra parken ble til overs etter treplanting, og sand fra den gamle sandkassa i barneparken ble gjenbrukt. I tillegg ble det kjøpt inn et lass med ny jord fra Oslokompost.

I samråd med parkforvalter i bydelen ble det etablert et lite felt med eng, som barna i barnehagen var med å plante. Samtidig justerte bydelen skjøtselen i tilgrensende områder, slik at gresset fikk lov til å vokse seg høyt.

Slått sent i sesongen og jevnlig rydding gjør at leke- og naturverdier kan sameksistere. På sikt kan flere små enger etableres og gi mer variert vegetasjon og biologisk mangfold.

Les også: Hva befinner seg under kumlokket? Det kan få store konsekvenser for endringer vi gjør på overflaten

Workshop med barn

Slike steder kan også være læringsarenaer som gir økt forståelse for naturen kretsløp. Vøyensvingen barnehage ligger i Iladalen park, og har vært en viktig ressurs for prosjektet.

– Dette er en fantastisk mulighet for barna å leke med materialer som ellers bare finnes langt ute i skogen, mener pedagogisk leder Katharina Blödner.

Hun har hatt med seg barna fra barnehagen på tur til denne spesielle lekeplassen, der de også har deltatt på flere ulike workshops.

Hver workshop har hatt fokus på et nytt materiale og tematikk, for å gjøre barna og de voksne kjent med stedet. Jeg har knyttet til meg andre fagpersoner som arbeider med lignende temaer. 

Sofia Österhus i Byggstudio holdt en workshop med pinner og greiner, hvor barna bygde små hi til pinnsvin som bor i parken. Anna Røtnes fra Praksis A og jeg holdt en workshop der barna gravde i jorda og studerte mark, biller og andre jorddyr.

– Barna har her fått mulighet til å utvikle både fysisk lek, sosial lek og bygglek, men også undersøke hvilke dyr som bor i jorda, og hvorfor de er så nyttige for oss alle, sier Blödner videre.

Les også: Hvordan kan vi gjøre de grå bygatene menneskevennlige?

Hva som må til for å lykkes

Løse materialer kan lett se rotete ut i voksnes øyne. For å avgrense området, ble det bygget noen enkle konstruksjoner. Konstruksjonene er åpne i sitt formuttrykk og kan brukes både til lek, oppbevaring, avgrensning og opphold.

Erfaringen så langt er at kombinasjonen av enkle konstruksjoner og mange løse materialer fungerer godt for barnas lek, men at voksne må få god informasjon.

Samtidig er det noen driftsmessige utfordringer. Barna flytter de løse materialene rundt i parken og dit de vil leke, og er plutselig i veien når gresset skal klippes. For å møte denne utfordringen har vi merket kantsoner for klipping, hatt rydderunder der materialene ble samlet tilbake på plassen, og ført jevnlig tilsyn for å følge behovet for justeringer underveis.

En årsak til at bydelen har åpnet opp for prosjektet er det lokale engasjementet. Parkhuset og uteområdet er allerede en møteplass for ungdom og voksne i lokalmiljøet, mens barna kan leke rett ved.

Naboer har blitt engasjert, og på frivillig basis bidratt til bygging, tilsyn og aktiviteter. Foreningen Iladalens Venner har i en årrekke samlet ulike initiativ for å styrke lokalmiljøet. Sammen med Studio Sted har foreningen fått støtte fra Sparebankstiftelsen DNB, foreløpig til et toårig prosjekt.

Prosjektet skal utvikles videre i 2026. Planen nå er å teste ut gode driftssamarbeid, der parkforvaltning, barnehage og lokalmiljø sammen bidrar til skjøtselen. Lekeplassen vil også bli betjent flere helger i sommer, der landskapsarkitektstudenter låner ut utstyr og legger mer til rette for lek for barna.

Les også: Studenter utforsker kystlandskapene i Nordland

Til inspirasjon for andre prosjekter

Pedagogstudenter fra OsloMet har allerede besøkt plassen for å lære mer om hvordan man med enkle grep kan legge til rette for naturlek i barnehager.

Med mer erfaring i 2026 kan prosjektet senere skaleres opp til flere steder i indre by, og inspirere andre til liknende prosjekter rundt om i landet. Det fordrer imidlertid involvering av lokale aktører, slik som barnehager og naboer.

Små investeringer, medvirkning fra barn og nærmiljø og en annen form for skjøtsel kan gi områder som både er mer bærekraftige og egnet for barns naturlige lek. Slik kan prosjektet Sans, grav, bygg og lek bli et eksempel på hvordan fleksible, naturlige lekemiljø med løse materialer relativt enkelt kan innpasses i byens parker.

Litteratur:

• Fjørtoft, I., & Sageie, J. (2000). The natural environment as a playground for children: Landscape description and analyses of a natural playscape. Landscape and Urban Planning
• Gibson, J. J. (2014). The ecological approach to visual perception (Classic ed.). Psychology Press. (Originalt publisert i 1979)
• Nicholson, S. (1972). The theory of loose parts: An important principle for design methodology. Studies in Design Education Craft & Technology, 4.
• Sandseter, E. B. H., & Kvalnes, Ø. (2021). Risikofylt lek: En etisk utfordring. Universitetsforlaget.

Referanse:

Artikkelen er først publisert i tidsskriftet Park & Anlegg nr. 3/2026. En forkortet versjon er også publisert i nettutgaven av Park & Anlegg nr. 28. april 2026.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.